Delara tar styringen: – Vet hva hun liker

Delara – «Shark Tank»

Nå kommer jeg kanskje til å høres helt «DNB #huninvesterer» ut her, men: Tanken om kvinner i maktposisjoner som en normal greie, det synes jeg for lengst burde vært for gitt. Eller hva? Sheesh, Delara vet i alle fall hva hun liker og forventer det samme tilbake. Respekt!

Sporet er satt i en ramme der kvinnen tar styringen i forholdet. «Shark Tank» er også spedd med de fleste tenkelige måter å leke med hav- eller vann-metaforer på. Lydbildet er lekent og boblende, og hopper i takt med den selvsikre stemninga det tekstlige gir.

Tankene triller til den amerikanske versjonen av «Dragons Den», som forøvrig deler samme navn som sporet. Realityserien der gründere kan pitche sine prosjekter til en gruppe eplekjekke investorer. Ikke at det er noe særlig samsvar mellom låt og serie, men kanskje jeg tøyer strikken en smule langt med å si at det hadde vært heftig med en spinoff der panelet består kun av kvinner, og deltagerne er menn som skal pitche hvorfor de er verdt å investere sin tid i. Kanskje en ide? Kjør, ta den. Gratis. I mellomtida kan du kose deg med låta.

Faduma Mohamud, anmelder

Zupermaria «Hun Tenker»

Discoeffekter, synthesizer, 808-trommer og et skikkelig catchy refreng. Det beskriver både en klassisk åttitalls pophit og den nye singelen til Zupermaria. Dua Lipa og The Weekend, men også norske artister som Isah: De har alle henta åttitallet inn i populærmusikken igjen. For noen er det kanskje den første introduksjonen til lydbildet. For andre vekker det nostalgiske følelser.

Det er ikke første gang vi hører Zupermaria i dette landskapet. Både «Balenciaga», «Få det på» og «Deja Vu» var inspirerte av tiåret. Maria har vært flink til å utforske og leke seg med ulike sjangertrekk, og dette er nok det beste eksempelet på akkurat det. «Hun Tenker» er full av driv og energi, og har en helt nydelig og lite komplisert tekst med fine metaforer og inspirerende budskap.

Selv om jeg kun eksisterte i to uker av det noen mener er det beste musikktiåret noensinne, blir til og med jeg nostalgisk av de fine og drømmende synthmelodiene og den karakteristiske trommelinjen som preger denne låta.

«Hun Tenker» er Ukas låt på P3.

Adiele Helen Krüger Arukwe, musikksjef

Iines – «All of us»

Bak artistnavnet Iines skjuler den 21 år gamle kvinnen Stine Øen fra Porsgrunn seg. Den første bokstaven der er altså en stor I, ikke en liten L, og meg bekjent var ingen ved navn Line involvert i innspillingen av «All of us».

Det høres derimot nesten ut som godeste Billie Eilish Pirate Baird O’Connell, og hennes produsentstorebror Finneas Baird O’Connell, har vært borti denne én uke gamle, norske debutsingelen.

«All of us» er nemlig preget av en tøff, Eilish-aktig vokal, med en spennende, akkurat passe skrudd produksjon (signert Mats «The Small Things» Melbye) rundt den poppete komposisjonen.

Her får Stine vist frem sin fleksible vokal i en tre minutter lang berg-og-dalbanetur opp og ned i intensitet. Sett på hodetelefonene og la ørene dine kose seg med både dette, sporadisk robotisk stemmefilter, og lydene av hysjing og glass som knuser.

Eskil Olaf Vestre, journalist

Avgvstvs + Smul – «S-klasse»

I 2018 lanserte Drake «Scorpion», et album hvor rapperen virker litt sint og forsmådd, men det er ikke poenget her. «Jeg er lut lei»-følelsen til side – han trakk inspirasjon fra nok et verdenshjørne. Sporet «Nonstop» nikker til sørstatene og Memphis, og er min personlige favoritt fra nevnte album.

Fire år senere blir den feite og dystre trapnuggeten forlenget av AVGVSTVS og Smul på «S-klasse». Vestkantrapperne gir oss lavmælte raps, gjerne med tennene bitt sammen, om tyske biler, luksus og mål. Det er godt med et gjenhør med Smul, og AVGVSTVS flekser bredt med velfortjent vind i seilene.

En dyp og nesten-hypnotisk bass og sirlige hi-hats tåkelegger (på en god måte) det knappe to minutter lange sporet, og jeg tar meg selv i å gjenta det som skjedde sommeren 2018: omatt-ikonet får kjørt seg.

Ali Soufi-Grimsrud, musikkprodusent

Ponette – «Losing Me»

Den mørke og tidvis eksperimentelle elektropopen til Ponette har funne vegen til fleire kredible kanalar dei siste åra, og bandet har hausta mykje velfortent skryt. I det deira kanskje sterkaste singel så langt bygger opp til ein større utgjevnad, vert det spanande å sjå om også folket vert med på hypetoget.

Stemning har alltid vore ein del av uttrykket til Ponette, men med «Losing Me» går steget vidare inn i ei meir atmosfærisk og nedstrippa retning. Fint er det uansett.

«Losing Me» er i aller høgste grad drive av vokalspor, som gradvis vert skifta ut med instrument når det litt etter litt byggast eit større arrangement under hovudvokalen. Veldig subtilt, og desto meir effektfullt når instrumenta droppast før siste refreng.

Kanskje er det ikkje eit absolutt krav at noko må vere sjølvopplevd for at det skal vere treffande, men det hjelper definitivt, og i denne skildringa av eit forhold i oppløysing er autentisiteten til å ta og føle på.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Årabrot – «The Lie»

«Har du hørt den nye Årabrot-låta? Årabrot går pop?! Jeg spyr!»
Kjetil Nernes og hans Årabrot har gjort mye forskjellig siden starten av 2000-tallet. Det har vært både knallhardt, grovkornet, snodig, skittent og elegant. Nernes har skreket, hvisket og eksperimentert – alltid med fascinerende ambisjoner og nesten like ofte med særegen og praktfull musikk som resultat.

I dag teller Årabrot også hans kone, Karin Park. Som min noe surmagede bff forholdsvis riktig påpeker, så har Årabrot med denne låta laget noen av de mest catchy fire minuttene sine noen gang. Det er tungt og dunkelt, like mye som det er oppkvikkende og friskt. Instrumenteringen er fylt til randen og stemmene deres beriker og løfter hverandre. Og det er den mest livsbejaende låta om livsløgn du kan høre akkurat nå.

Ruben Gran, musikkprodusent

Vilde – «Never Said Enough»

25-åringen fra Tjøme har blitt lagt merke til – også hos Urørt – tidligere. Siden 2018 har hun sluppet en håndfull singler som har vist solid teft for låtskriving og popsnekring. Med «Never Said Enough» har hun åpnet porten inn til stjernene.

Det har for lengst gått inflasjon i å synge om Den Vanskelige Perioden. Vilde har også laget låt om noe vondt som er bak henne, men dette oppgjøret med seg selv er utelukkende en oppløftende påminnelse for oss som hører den. Hun klandrer kanskje seg selv for det hun ikke rakk å si og gjøre, men gjør at vi muligens tar den ekstra telefonen. Og nynner på denne mens vi taster nummeret.

Vildes stemme veksler elegant mellom luftige, såre vers og bombastiske refreng hvor hun virkelig skinner. Hun låter jordnært, men med et streif av motlys og kraft som gjør henne til noe utenom det vanlige. Da gauler vi instinktivt med og gliser fra øre til øre, med en liten tåre i øyekroken.

Vilde er «Månedens Urørt» i februar.

Ruben Gran, musikkprodusent

Solå – «Last Lines»

Mektige synthpoplåter om kjærlighet som tar slutt er litt som pakker med tacokrydder i kjøkkenskuffen – man får aldri nok! Smell på noen nydelige strykere og en vilt vakker vokal, og du har Solås nyeste singel «Last Lines», tatt fra hennes kommende EP «Feel what I feel».

Låta er stappfull av 80-tallsinspirerte synther og skarpe beats, men det blir aldri for mye av det gode, og stemmen forsvinner ikke bak produksjonen, som er signert Vetle Junker fra Verdensrommet og Softcore untd. Godt er det, for den har en sånn naturlig knekk som gjør Solå til en av de mest spennende vokalistene i Norge om dagen. Hun oppleves dessuten som ekstremt troverdig når hun synger ting som «it isn’t giving up, if we’ve been trying» og «it’s time to say goodbye / we need to finish our last lines».

Anna Nor Sørensen, programleder